HildeChristina.com

HCs månedlige snakk: Om kropp og utseende og det å like seg selv del 1

Lenge har jeg vurdert å publisere noen innlegg om kropp, utseende og alt som er tilknyttet til hvordan man føler seg og hvordan man ser ut, og om det å like seg selv både på innsiden og utsiden. Dette er på alle måter et vanskelig tema og noe jeg er redd for å skrive om. Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, jeg vil ikke gjøre noen ille berørt. Allikevel er dette et så utrolig viktig tema og jenter, vi er nødt til å slutte å tenke at vi må se sånn og slik ut for å være gode nok!! Så i disse innleggene vil jeg skrive om mine tanker og frustrasjoner og jeg kommer til å bruke meg og mitt som eksempel. Skummelt? Herregud, ja. Nødvendig? JA, det mener jeg det er. Spesielt med mine lesere hvor 99,9% er hunnkjønn.

Det er få ting som gjør meg mer trist enn jenter som sliter fordi de tror de må se sånn og slik ut for å ha det bra, for å være bra nok, for at noen skal klare å være glade i dem, for å se bra ut, for å kunne like seg selv, for at det motsatte kjønn skal like dem. Hver gang jeg ser mennesker klage over hvor stygge de er eller at de har feil vekt eller feil kroppsform blir jeg helt matt, spesielt fordi dette er noe flere og flere unge jenter skriver og snakker om. Det er som en skremmende epidemi vi er nødt til å kjempe imot og komme oss ut og vekk fra, og med så mange unge og også eldre jenter som lesere kan vi jo starte sammen? Mennesker med selvtillit er tiltrekkende og hvorfor er det egentlig slik at noen mener vi må se sånn og slik ut, passe inn i en spesiell størrelse jeans eller bikini for å være bra nok, og se bra ut? Jeg mener dette er ren bullshit!

La oss bruke et eksempel. Om det var slik at alle i verden kun likte sjokoladekake, da burde vi alle bake sjokoladekake. Faktum er at ikke alle liker sjokoladekake, noen liker både sjokolade- og ostekake, andre liker ikke sjokoladekake i det hele tatt. Hvorfor er det da slik at vi alle forsøker å være sjokoladekaker?

Tidligere var jeg ikke nøye på å bry meg med de som har en tynn/spinkel/slank kroppstype, jeg tenkte som så at de ikke har noe å slite med. De er jo tynne, hva har de å ha komplekser for? Etter å ha blitt litt mer voksen har jeg innsett at dette med kropp og utseende er like touchy for de tynne, og faktum er at alle kan slite med komplekser. Stor som liten, tynn som tykk, former som ikke former, alle kjenner på disse følelsene om å ikke være nok, ikke være riktig sammenskrudd, ikke se bra nok ut, ikke være nok. At lykke og godfølelse er direkte tilknyttet med hvor mye man veier eller hvordan man ser ut. At vi ikke vil kunne elske oss selv, elske hvordan vi ser ut, bli elsket av noen andre så lenge vi ikke passer ikke i størrelse xs eller veier det og det.

Før jeg begynner å grundig skrive om dette vil jeg bare si at dersom noe av dette virker støtende eller slemt, det er overhodet ikke ment slik. Jeg skal forsøke å skrive dette på en så nøytral måte som mulig, men det er lett å tråkke mennesker på tærne og når du leser disse innleggene vil jeg at du skal forsøke å se på dette med et åpent sinn. Jeg forsøker ikke å angripe eller hetse noen, heller forsøker jeg å skrike ut at det er på tide at vi liker hverandre for de vi er og vender fokuset vekk fra en kropp og et ansikt som skal se sånn og slik ut. Fokuset bør ikke ligge der og det er direkte farlig å ha et fokus som ligger for mye der, det er virkelig på tide at vi går sammen og støtter oppunder hverandre fremfor å se ned på hverandre og slenge dritt.

Først og fremst: Dere som sitter på nett og forteller jenter og gutter at du må se slik og sånn ut for å se bra, for å se bra ut naken, for å være nok, for å være lykkelig, for at andre skal synes dere er vakre eller sexy… SKAM DERE. Jeg synes denne typen propaganda er kvalmende, stygt, og fryktelig trist og om det er en ting jeg har lært etter 25 år på denne jorda så er det dette: Det å føle seg bra, ekte lykkefølelse – det har overhodet ingenting med hvordan du ser ut å gjøre. Mange tenker i de baner at om jeg bare så slik ut, om jeg bare hadde tynnere lår, om jeg bare hadde større pupper eller mindre rumpe, så ville jeg blitt lykkelig. Det er bullshit. Jeg beklager, men utseende har overhodet ingenting med lykke å gjøre, det er hvordan du føler deg som teller. Hvordan du ser deg selv, hva du tenker om deg selv, hvordan du har det og ikke minst hva du sier til deg selv når du ser deg selv i speilet. Hvor mye du veier eller om du har stor eller liten rumpe har overhodet ingenting med det å få være glad og ha det bra å gjøre. Dette er riktignok min mening, jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg tenker på denne måten.

Overalt er det snakk og strebing etter å være tynn mange ser ut til å tro at lykken finnes ved et bestemt tall. Dette er enkelt og naturlig for meg å skrive om fordi jeg har hatt spiseforstyrrelser som en del av hodet mitt siden jeg var 9 år og fordi jeg kjenner meg selv best av alle skal jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg har gått fra å være noenogførti kilo hvor jeg var panisk opptatt av et tall og hvilken størrelse jeg passet inn i, til å bli den jeg er i dag. Det er en enorm forskjell mellom meg i dag og den jeg var for bare fire år siden, ikke bare utseendemessig, men også med tanke på hvordan jeg er og hvordan selvtilliten min er. Jeg er ikke en som tenker at jeg må se slik og sånn ut lenger, jeg er ikke en som streber etter å ha en spesiell vekt, jeg er ikke en person som passer inn i XS og det er heller ikke noe jeg ønsker å gjøre lenger. Det er på mange måter skummelt å bruke seg selv som eksempel fordi man da setter seg selv i en enkel posisjon for onde kommentarer, men det velger jeg å se bort ifra denne gangen. Fordi jeg er en jente/kvinne/hunnkjønn med former og som trives i min egen kropp velger jeg å bruke meg som eksempel og jeg håper og tror at mitt utseende, mine former og figur, og ikke minst min tankegang kan bidra til noe positivt. Jeg er 99% lykkelig og jeg er ikke størrelse XS eller S. Det er faktisk mulig, tro det eller ei.

Det er nesten trist å si at det som virkelig gjorde at jeg fikk driv til å skrive denne innleggsserien var en lite fin kommentar jeg fikk. Jeg kommer ikke til å publisere den fordi jeg ikke er på leting etter medlidenhet, jeg er gammel nok til å le og heller se det som inspirasjon til tekster. Allikevel må jeg si: Om noen mener jeg ser feil ut, det er synd for deg, men det gir jeg mildt sagt f*en i. Alle burde gi totalt f i hva andre mener om en, det handler om å være fornøyd med seg selv, like seg selv og det mener jeg i aller høyeste grad er tilknyttet hva man gjør og hvordan man tenker, ikke hvor stor rumpe man har.

Jeg er meg, du er deg, jeg er bra nok, du er bra nok. Veier du 40 eller 80 kilo, helt fint. Ingen har noen rett til å si at dette er feil, kun du kan vite hva som skal til for at du skal føle deg bra i dine sko, ikke la noen rakke ned på deg og ditt utseende. Gjør de deg, si ifra så skal jeg dyppe de i saus! Vi lever i et samfunn hvor fokus på utseende og kropp er enormt, men det går faktisk an å vise det hele fingeren og ha det bra uten at man ser ut som en Victoria’s Secret modell. Igjen skal jeg bruke meg selv som eksempel, når jeg leser blogger og snakker med andre virker det som jeg er en av de ytterst få som faktisk liker meg selv, både utenpå og inni og ikke passer inn i størrelse S.

Ha en super måned alle sammen og la oss sette et mål for denne måneden? La oss alle fokusere på at det er personlighet og utstråling som avgjør om vi er gode nok eller ikke, IKKE vekten eller figuren vår.

Stor klem fra meg, størrelse Medium og veldig glad og fornøyd.

Meg i 2008 og meg i dag. Syk og trist VS glad og fornøyd.

{ 59 Comments }