HildeChristina.com

De vanskelige tingene: Etterdønninger

De vanskelige tingene er en innleggserie om ting som går dypere enn hudpleie og makeup. Jeg vil i disse innleggene fortelle min historie og mine erfaringer, i håp om at dette kan gi noen en aha-opplevelse og i beste fall, kanskje hjelpe andre til å komme seg ut av destruktive forhold. Jeg er ingen psykolog, disse tekstene skrives kun basert på egne erfaringer. Klikk her for å lese tidligere innlegg.

Mange har spurt meg hva som egentlig skjedde etter at jeg anmeldte ekskjæresten min for psykisk og fysisk vold og hva som har skjedd i etterkant. Jeg har valgt å kalle dette innlegget Etterdønninger etter råd fra en god venn, fordi det er noe man må være forberedt på dersom man vil stå frem og stå opp mot psykiske overgrep, isteden for å stryke jævelen med hårene. Jeg skriver “Stryke jævelen med hårene” fordi det er noe man lærer seg at er best å gjøre når man er i et forhold hvor psykisk vold er en del av hverdagen. Jeg har skrevet om dette tidligere så les gjerne de andre innleggene dersom du vil lese mer om hva jeg legger i dette begrepet.

I dette innlegget skal jeg gi de tipsene jeg har for hva man bør være forberedt på at han kan skje dersom man velger å stå frem, hva som har skjedd etter desember 2010 og generelt hva jeg tenker rundt det som har skjedd i etterkant.

Som jeg også har nevnt tidligere, frykten for å bli sett ned på, frykten for å ikke bli trodd og også skam for at man ikke klarer å bare gå, er mye av grunnen til at de fleste tier om dette. Etter innleggene mine har jeg fått drøssevis av mail fra andre i samme situasjon, både menn og kvinner og alle som en skriver det samme: Man tør ikke å si ifra og man holder det skjult. Man blir en mester i å dekke over, skjule og finne på unnskyldninger både ovenfor seg selv og andre. “Han var bare sint. Han mente det ikke. Jeg gjorde sikkert noe for at blåmerkene var fortjent. Om jeg bare hadde lagt meg flat og ikke sagt hva jeg mente. Jeg kan hjelpe ham, han kommer til å forandre seg.”

Det tok meg lang tid å ta steget frem og blottlegge meg helt, men etter at jeg gjorde det i fjor har jeg fått rimelig god erfaring i hva ettervirkningene av noe slikt kan være og hva du må være forberedt på at kan skje. Som sagt, jeg ville aldri i verden skrevet disse innleggene om jeg fortsatt hadde bodd i Norge, det hadde jeg aldri turt. Jeg tror man er nødt til å jobbe seg opp en styrke og ha et støtteapparat rundt seg for å fullt ut klare å ta steget frem, fortelle verden hva som har skjedd og også kjempe for å få rettferdighet. Det tok mange spark i rumpa og ord fra andre før jeg turte å publisere noe og ikke minst tok det et skikkelig spark i rumpa fra min bror før jeg turte å anmelde ekskjæresten min. Fordi man etter flere år med et forhold hvor psykisk vold spiller en stor rolle blir overbevist og fortalt at man ikke er verdt noe, er gal i hodet, aldri kommer til å bli lykkelig og at ingen noensinne kommer til å være glad i deg, skal det mye til før man faktisk tør å åpne opp og ta steget frem. Skammen er dyp og frykten er kanskje enda dypere og derfor er det alltid en enorm støtt å få ord og støtte fra andre.

Det beste rådet jeg kan gi her er å finne en person du kan spørre om råd. Èn (eller flere om du vil) person, om det så er en du kjenner godt eller en fullstendig fremmed, det spiller ingen rolle. Ring gjerne en støtteperson og be om hjelp både før og etter en eventuell anmeldelse, historie eller det å fortelle familie og venner hva som har skjedd. Jeg vil samtidig råde alle til å velge menneskene man åpner seg til med omhu. Jeg åpnet meg raskt for en person jeg aldri skulle ha sagt noe til, fordi det er et menneske som skal hysje ned og gjemme bort problemer og dermed grodde spiren i mitt hode om at jeg bare overdrev, dette var også mye av grunnen til at jeg ikke anmeldte hendelsene før måneder etterpå. Etter mitt første innlegg hvor jeg for det meste skrev om det fysiske misbruket i forholdet jeg var i, fikk jeg råd og støtte fra mennesker som kjente seg igjen og beskrev sine forhold som om de var mine. De visste hva jeg gikk igjennom og likhetstrekkene mellom deres ekser og mine var skremmende mange. På denne måten turte jeg å fortsette å skrive, da om den psykiske delen som det ikke er nok fokus på slik jeg ser det. Uten den støtten tror jeg neppe jeg hadde klart å skrive detaljert og nøye om opplevelsene mine.

Mine etterdønninger deler jeg egentlig i to:

1. At jeg åpnet en kran for følelser jeg tidligere ikke hadde latt komme til overflaten og ble tvunget til å bearbeide dem.
2. Rykter, prøvelser, eder og galle fra den du forsøkte å bryte alle bånd med.

Read the rest of this entry »

{ 30 Comments }

De vanskelige tingene: Hva jeg har lært det siste halve året og om anger.

De vanskelige tingene er en innleggserie om ting som går dypere enn hudpleie og makeup. Jeg vil i disse innleggene fortelle min historie og mine erfaringer, i håp om at dette kan gi noen en aha-opplevelse og i beste fall, kanskje hjelpe andre til å komme seg ut av destruktive forhold. Jeg er ingen psykolog, disse tekstene skrives kun basert på egne erfaringer. Klikk her for å lese tidligere innlegg.

Først vil jeg si takk til alle positive tilbakemeldinger på intervjuet mitt i Cosmopolitan. Det å se det hele på trykk fikk meg både til å gråte og smile, dette er stort! Takk til Cosmopolitan og journalist Katrine, for at de ga meg muligheten til å fortelle min historie og takk til alle dere som har gitt meg positive kommentarer. Det å få lov til å være en frontperson for denne typen ting, det er ganske så ubeskrivelig. Det har vært veldig skummelt å stå frem på denne måten, men jeg er så ufattelig glad for at jeg kan bidra med å få spredd lys over dette emnet.

Uansett, endelig nytt innlegg! Jeg har drøyd dette, fordi det ikke bare er for meg å skrive disse tekstene og deretter legge det fra meg. Som jeg har nevnt før, dette blir sittende hos meg en stund. Det å skrive og snakke om dette er litt som å gå til psykolog, det er mye som må opp til overflaten og det er ofte veldig slitsomt. Allikevel, mitt siste innlegg i denne serien var om bearbeidelse og jeg har lært mye mer om dette bare de siste månedene. Dette med bearbeidelse kan jeg ikke få snakket nok om, det er så ufattelig viktig! Derfor skal jeg denne gangen skrive litt om hva jeg har lært det siste halve året om nettopp bearbeidelse og jeg skal også skrive om anger – nok et viktig moment.

Read the rest of this entry »

{ 20 Comments }

Intervju i Cosmopolitan denne måneden!

Tidligere i år ble jeg intervjuet av en flink journalist for Cosmopolitan og i denne månedens nummer, kan dere lese intervjuet! Jeg ble kontaktet etter innleggsserien min De vanskelige tingene og snakket i intervjuet rundt dette temaet.

Jeg er veldig glad for å kunne belyse et slikt tema, som jo er tabu i stor grad enda. Vi feiret i går, selvom jeg ikke har sett artikkelen selv enda (bakdelen med å bo i USA), jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få lov til å fortelle min historie til så mange nordmenn, jeg er i ekstase!

{ 30 Comments }

Om mobbing: Tanker og egne erfaringer

Dette innlegget var i utgangspunktet tenkt for hverdagsbloggen min, før jeg innså at mobbing er noe som flere burde skrive om. Anti-bullying er “in” om dagen, både kjendiser og bloggere skriver om emnet i hytt og pine, her er mitt bidrag! Iblant synes jeg at det er helt greit å skrive om ting utenfor skjønnhet, ihvertfall når det er snakk om emner som kan hjelpe eller inspirere på noen måte. Det å gå imot mobbing, vil gi en følelse av velvære og dette er jo strengt tatt en blogg om velvære også!

Enjoy og ha en herlig helg!

Denne uken falt jeg over historien om Casey Haynes. Han er en ung gutt i Australia, som nå er kjent på nett som en legende, fordi han fikk nok av mobbing og sørget for at den ene som mobbet ham, kom ganske så mørbanket hjem. Om du vil se videoen av hva som skjedde, finnes den her. Den er riktignok ubehagelig å se på, så ikke se den om du er en veldig sart sjel.

På den ene siden synes jeg denne saken er fantastisk, på den andre siden er det mye som skurrer. Richard, gutten som mobbet Casey, ble suspendert i 22 dager etter denne hendelsen. Casey selv fikk 4 dager. Jeg forstår at skolen er nødt til å gi Casey en straff også, for å vise verden at vold er fy, men come on! Dette er en gutt som tydelig blir mobbet hver eneste dag, hans far gikk ut i media og sa nettopp det, hvorfor i all verden kunne ikke han få slippe unna?
Det er sak nummer to som skurrer i mitt hode…. faren gikk ut i media og sa at han visste at Casey ble mobbet hver dag i flere år.

?! Også har du ikke gjort noe med det?????!!!!

Saken er verdt å lese, for de av dere som er like internettfrelst som meg og liker slike ting.

Jeg ser flere og flere poster sine personlige historier på nett, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme! Siden jeg er ekstremt privat og allting (herregud, dårligste idè ever).

Før jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget, tenkte jeg at herlighet, jeg har ingenting å skrive om. Jeg har hverken mobbet eller blitt mobbet selv, hva skal jeg skrive om?! Før jeg kom på at hey, jeg ble mobbet, men jeg så ikke på det som mobbing når det faktisk skjedde.

Historien er i grunn både lang og latterlig og jeg tenkte faktisk ikke dengang at dette var snakk om mobbing. Allikevel, det var jo nettopp det det var, så derfor deler man! Leser du alt dette, er du min helt.

Read the rest of this entry »

{ 38 Comments }

De vanskelige tingene: Bearbeidelse og tiden etter psykisk terror.

De vanskelige tingene er en innleggserie om ting som går dypere enn hudpleie og makeup. Jeg vil i disse innleggene fortelle min historie og mine erfaringer, i håp om at dette kan gi noen en aha-opplevelse og i beste fall, kanskje hjelpe andre til å komme seg ut av destruktive forhold. Jeg er ingen psykolog, disse tekstene skrives kun basert på egne erfaringer. Klikk her for å lese tidligere innlegg.

Igjen, takk, takk og takk igjen for alle mail og tilbakemeldinger jeg har fått fra dere. Siste innlegg ble postet hos vg.no, det gjorde at jeg nådde ut til enda flere og det er ingenting som er bedre enn det. Takk til dere som har skrevet deres historie, dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på hver og en av dere.

Denne gangen skal jeg forsøke å skrive om bearbeidelse og hvorfor dette er så utrolig viktig. Dette er ganske så nytt for meg enda, men jeg skal forsøke å skrive det jeg har lært og opplevd så langt, kanskje kommer det en oppfølger når jeg har lært enda mer. Først skal jeg forsøke å skrive litt om tiden etterpå, slik at det kanskje blir enklere å se hvorfor bearbeidelsen er så viktig og hvorfor det har vært viktig for meg.

Den tingen som satt langt inne hos meg, var nettopp bearbeidelse etter forholdet hvor psykisk vold var en del av hverdagen. Jeg er en sta person og da jeg avsluttet det destruktive forholdet jeg var i, nektet jeg å la det påvirke meg. Da jeg nektet å møte ekskjæresten min igjen etter desember 2009 og fortsatte å avvise ethvert forsøk fra ham om å møtes eller ha kontakt, fortalte jeg meg selv at dette var fortid og det var det. Bearbeidelse var rett og slett ikke noe jeg trodde jeg hadde bruk for, jeg var fast bestemt på at nå som det var over, ville alt forsvinne. De vonde tankene, vanene, handlingsmønstrene og frykten, alt skulle bare gå bort. Fyren jeg var sammen med var jo borte, da ville jo alt bli bra, ikke sant?

Read the rest of this entry »

{ 33 Comments }

De vanskelige tingene: Hvorfor snakker man ikke om psykisk vold?

De vanskelige tingene er en innleggserie om ting som går dypere enn hudpleie og makeup. Jeg vil i disse innleggene fortelle min historie og mine erfaringer, i håp om at dette kan gi noen en aha-opplevelse og i beste fall, kanskje hjelpe andre til å komme seg ut av destruktive forhold. Jeg er ingen psykolog, disse tekstene skrives kun basert på egne erfaringer. Klikk her for å lese tidligere innlegg.

Da er denne innleggserien endelig tilbake! Det ble litt lenger juleferie enn jeg hadde forventet, men disse innleggene er vel det jeg skriver som tar lengst tid og siden jeg ikke ønsker å kjappe meg igjennom disse tekstene, ble det en liten pause.
Tusen takk til dere som har sendt meg mail, jeg har tørket tårer igjennom tekstene deres og lover å svare hver og en av dere. Selvom det gjør meg trist at så mange kjenner seg igjen i disse innleggene, så gjør det meg enormt glad når disse innleggene treffer og faktisk hjelper flere. Ingen fortjener å være i forhold som ikke gjør godt, for det er nettopp det et forhold bør være.

Så, over til denne ukens tekst, hvor jeg skal forsøke å skrive litt om hvorfor jeg tror dette ikke er et mer åpent tema.

Jeg nevnte til dere tidligere at jeg synes det er for lite stoff om psykisk vold/psykisk terror på nett og at jeg derfor ville skrive min historie. Det snakkes for lite om, det å bli utsatt for psykisk terror er nesten tabu. Etter å ha skrevet flere av disse innleggene, har det gått opp noen lys for meg, jeg har fått noen aha-opplevelser og innsett hvorfor ihvertfall jeg ikke har snakket med noen om dette.

Noen få av venninnene mine, visste hva som foregikk, det vil si to av dem. Foreldrene mine hadde en anelse, uten at de visste omfanget, resten av verden visste absolutt ingenting.

For meg, var det tre grunner til at jeg holdt det skjult:

• Skam.
• Frykten for å ikke bli trodd.
• Jeg forsto ikke omfanget selv.

Skam

Det er ikke gøy å være den som finner seg i at en fyr kaller deg stygg, feit, sjuk i hue, patetisk også videre. Jeg forsøkte å holde kranglene våre skjult, jeg var redd for at foreldrene våre skulle høre oss i huset over oss, jeg dekket over og ga unnskyldninger – alt for at ingen skulle få vite noe.

Jeg fortalte noen litt, men aldri hele sannheten. Jeg skammet meg, fordi jeg ikke gjorde det slutt med ham. Jeg følte meg svak og patetisk, som ikke hadde styrken til å kvitte meg med en slik fyr. Magefølelsen min sa at dette forholdet var det noe alvorlig galt med, men jeg turte allikevel ikke å bryte ut.

Jeg var også såpass langt nede, at jeg trodde at jeg ikke kom til å få noen andre. Han hadde jo lært meg at jeg var “sjuk i hue”. Derfor var jeg redd for at om jeg måtte kvitte meg med ham, ville jeg være alene.
Derfor dekket jeg over, lagde unnskyldninger for ham og brukte enormt mye energi på å skjule hvor grusomt jeg hadde det for omverdenen. Det er helt feil å gjøre det slik, men den psykiske delen av oss, er som oftest skjult. På utsiden kunne jeg virke glad og fornøyd og jeg ble veldig flink til å fake et smil og late som om alt var greit.

Read the rest of this entry »

{ 82 Comments }